Bilder vi trenger. Kjetil Røed om Vårutstillingen 2018 på Fotogalleriet, Oslo.
På Tjøme strekker skjærgården seg så langt øyet kan se foran meg. De enkle, vakre linjene
hviler i seg selv og krever ingendypere forklaring. Jeg trenger slike steder – de skaper
sinnsro, og gjør det enklere å orientere seg i en ellers kompleks virkelighet.
Landskapet her ute minner meg om et fotografi jeg så for et par dager siden på Fotogalleriets
vårutstilling.
Kompleksitet og enkelhet
Øverst i Morten Andenæs’ fotografi Månen, havet og jeg (2018) henger en honninggul
måne.Under: Det uendelige havet og den langstrakte horisontstripen. Verket viser oss
landskapets skjønnhet i så nedstrippet form at det tipper over i klisjeen, tenkte jeg da jeg så
det.
Fotografiet er i dialog med teksten Dråpen og havet (2018), som det ligger en bunke av på en
krakk midt i galleriet. Her kan vi lese om filmen Titanic, angrepet på World Trade Centre,
Anders Behring Breivik, syriske barn som er gasset i hjel. Vi dras gjennom en serie av
begivenheter uten klare orienteringspunkter.
Men dette er også den verden vi lever i: En jevn flyt av statusoppdateringer, fotografier fra
mennesker i nød, iblandet dramatiske actionscener fra filmer som knapt lenger lar seg
adskillefra den heseblesende billedstrømmen.
Medisin mot kynisme
Midt i teksten kveler forfatteren en tåre. Sørger han over en manglende evne til å skille et
menneske som lider fra andre bilder? Den forvirrede stemmen i teksten veksler mellom
sinne, sorg, resignert latter og frustrasjon. Det ligger en kynisme i tekstens enetale, for den
som snakker lar seg rive med, har ingen klare verdier, og hengir seg raskere til fordommer og
impulser enn refleksjon.
Er ikke avvisningen av fotografiet av månen og havet som en klisjé også uttrykk for
enkynisme fra min side, tenker jeg på svabergene i Tjøme. En kynisme hvor jeg ikke
gjenkjenner scenen i fotografiet som et nødvendig sted for å finne ro fordi jeg har «sett det
før»? Stilt overfor en verden som ikke er lett å overskue, er den etablerte stereotypien på ro, i
form av landskapet med sin enkle sjarme, et motbildetil det visuelle verdens kaos.
Den er et bilde på hva jeg trenger for å tenke klart.
Bak kulissene
Andenæs er ikke den eneste som tenker i motsetninger.
I den ene delen av Kaja Leijons todelte videoverk At the same time (2014) ledes vi gjennom et
tomt butikklokale og ut på gaten hvor kameraet sveiper over fasadene. Gradvis ser vi at
bylandskapet er en kulisse. I den andre delen av verket ser vi en kvinne bakfra. Hun spaserer
gjennom en park med en avis i hånden, før avisen plutselig er alene på bakken. Med ett
antennes den og kameraet hviler på den til den er forkullet.
Forskjellen mellom illusjon og innsikt anskueliggjøres tydelig da byen «avsløres» som kulisse.
Bilde av tiden
Evnen til åfinne ro krever imidlertid tålmodighet. At vi tolererer det som tar lang tid for at vi
skal komme til klarhet i noe og ikke bare haster videre.
Solveig Lønseths KLORO KLORO KROMIA (2018) består av en 20 cm bred metallstrimmel
strukket fra vinduet og ut i galleriet i en vridd form, før den festes til veggen to-tre meter inn i
rommet. Overflaten som vender ut mot oss er smurt inn medfotografisk væske som
fremkaller forskjellige sjatteringer av grønt, slik at det ser ut som et abstrakt, ekspresjonistisk
maleri. De grønne formene som avtegner seg er imidlertid ikke stillestående, men forandres
etter hva slags lys som faller i rommet. Verket er et levende fotografi i stadig utvikling som
ikke fikseres i én tilstand, men speiler øyeblikket.
Verket måler opp sjatteringene i rommet, det er materialisering av den langsomme tiden,
som gir oss rom til å se de små forandringene. Det er et bilde på tålmodighet.
Målrettet Alien
Det forunderligste verket her er Ingrid Torvunds I found you under earth, under blood (2017).
Her presenteres vi for et alien-lignende vesen spaserende i en urnorsk skog på leting etter
noe. Han sonderer målbevisst terrenget og fra en morken trestubbe trekker han frem en
voksaktig, hvit figur som ser ut som en blanding av rotte og menneskefoster. Det er dødt,
men det ligger i et rede, som kan tyde på at noen har ønsket å ta vare på det skrøpelige
kreaturet.
Dernest tilbereder vesenet et organ – et hjerte eller en nyre – i en kjele før det fortæres med
en ekstase som synes å ende i døden. Alt er dypt seremonielt.
Beskyttelsens kjerne
Selv om vesenet ser fremmedartet ut, er det kanskje likevel et bilde på oss selv; for selv om
ritualene er gåtefulle er ikke intensjonen bak dem det: Handlingene utføres med et alvor og
en intensitet som forteller oss at dette er noe han må gjøre for å overleve.
Omsorgen for det omkomne, hvite dyret forteller oss atimpulsen til å ta vare på noe skjørt
skinner gjennom ethvert hendelsesforløp samme hvor fremmed selve handlingene måtte
virke. Ja, mer enn det: Det er nettopp det gåtefulle som gjør beskyttelsen så smertelig klar.
Hos Torvund blir det gåtefulle et redskap for å gjøre det vi trenger tydeligere, hun setter det
kjente i relieff mot det ukjente.
Vårutstillingen spiller på det ambivalente og gåtefulle, men en sterk understrøm i alle
verkene er et ønske om å lokalisere våre reelle behov og skape et rom for å tenke rundt dem.
