MORTEN ANDENÆS

Dråpen og havet.

Jeg har sett Titanic før, i bruddstykker. Jeg har aldri sett hele filmen fra ende til annen. Tror kanskje aldri jeg har sett det bildet som pryder plakaten, det som har blitt stående som selve symbolet på filmen, der Kate og Leo flyr gjennom den kalde natten i baugen på skipet. Filmen vises på tv. Jeg ser med ett øye mens jeg leser om en bursdagsfeiring i Pakistan som ble bombet av amerikanske droner på pc-en, som om virkeligheten har hentet inspirasjon fra episoden av Homeland, som jeg tidligere bladde forbi på tv-en.
Det står om sivile tap. Et av de bildene akkompagnerer teksten, et av de vi har sett så ofte, et bilde i svart-hvitt, i nyanser av grått egentlig, sett ovenfra, et sikte midt i bildet, et kors, et kryss. Et kryss i midten av skjermen, skatten eller kanskje mer nærliggende, det ukjente – x-en, alt det i oss vi aldri vil være i stand til å forstå. Det står tall nederst i bildets periferi, måleenheter kanskje, og tidsangivelser, og bak krysset en tåkete klump som skjuler unger og kvinner, en storfamilie som feiret en eldre manns nye eierskap til en ung kvinne som nå sannsynligvis ligger begravet under lag på lag med aske og betong.

I Titanic er også Kate eid av en mann. En krenkbar og forsmådd mann som med frykt og sinne i øynene, røsker med seg en ukjent kvinne og hennes lille baby om bord i en av de siste livbåtene, som om de var en familie på tre, for å redde seg selv, mens utallige andre kvinner og barn blir stående igjen på dekk og vente.
Han brukte sikkert storfamilien, og festen, som et skjold, han og.
Fundamentalisten, altså.

Det tar lang tid i filmen før skipet synker.
Det går minst en time fra båten treffer isfjellet til Leo og Kate kaster seg fra akterspeilet hånd i hånd ut i det grønne, iskalde vannet. Da står båten vertikalt i vannet som om den var en skyskraper, og i minuttene før hele skipet forsvinner under havets overflate, kaster et hundretalls kropper seg i vannet slik vi får år etter filmen skulle se mennesker kaste seg ut av de brennende tårnene i New York, byen der jeg sitter på et hotellrom og ser denne tragedien utspille seg på en liten tv, i lys av den umulige kjærligheten. Tilfeldigvis sitter jeg i en liten lugar av et hotellrom i byen jeg bodde og gikk på skole i den dagen i 2001, men jeg er bare på besøk nå. Jeg bor på The Jane, et hotell som ble bygd for sjømenn i 1908. De små enkeltrommene ble tegnet etter modell av skipslugarer og overlevende fra Titanic ble tilfeldigvis innlosjert på akkurat dette hotellet i etterkant av tragedien.
Helt tilfeldig, liksom.

Det kommer en tåre. Jeg må se bort fra tv-en. Må se i veggen og svelge for å hindre at det kommer en til. Jeg leser gjennom ting jeg har skrevet til det siste året på pc-en min. Om behovet for førstehåndserfaringen, om å gjenoppleve det man aldri hadde forutsetninger for å oppleve, gjennom bilder. Tragediene, og katastrofene. Ens tidlige barndom.

-Det vil snart være over er det en mor som sier til sin lille sønn i filmen.
Hun står på dekk med livvest vel vitende om døden. Hun holder den lille gutten i sin favn, en gutt gammel nok til å forstå et alvor, men liten nok til ikke å forstå tvetydigheten i den beroligende beskjeden fra moren, at det sart vil være over, og jeg må bite tennene sammen og se bort. Jeg puster dypt.

 Titanic liksom.
Jeg ser form meg iskrembilen fra sommeren 2016 i Nice, de døde ansiktene til de små barnene i Syria som prydet forsiden av magasinet Bild for fem år siden etter regimets angivelige bruk av klorgass mot egen befolkning, døde små barn fotografert liksom hvilende, ute av fokus for å skåne hvem?

Hva om det var oss, du.
Meg og deg, lille venn under tønnebombene, hva ville jeg sagt til deg når vi hørte helikoptrene? At det er snart over? At du ikke må uroe deg?

Kvinnen i filmen nøler ikke, hun sier det klart og tydelig og med varme. Hun viser ingen frykt, er ingenting annet enn forsikrende, viser den lille at hun har kontroll og snart er det  over, sier hun og mener det, hun mener det hun sier for det er sant, det er snart over, frykten skal snart ta slutt. Det kommer til å ordne seg, og bli ryddig.
Tåler man det?
Å berolige den lille i vissheten om at dere aldri igjen skal sees?

Vi stod i New York den 11 september 2001 og så et av tårnene kollapse som et svart hull. I synet visste jeg at menneskene der inne i noen sekunder kjente tyngdekraften trekke dem og bygget ned i intetheten. I 2011 måtte du og jeg lukke vinduene da røyken fra regjeringskvartalet kom sigende opp mot leiligheten der vi bodde, og vi var i Nice i fjor da iskrembilen pløyde ned over tre hundre mennesker og drepte åttifem i sin ferd mot paradis og  karusellen ved enden av promenaden, der den til slutt stoppet. Det var ingen varebil det der, men en lastebil, tungtransport; den sakte akselerasjonen, 19.000 kilo angivelig lastet med iskrem og sinne, det samme sinnet som drev lille Anders som vokste opp nedi gata her, som er like gammel som meg, det samme sinnet hos alle disse forsmådde og krenkede, lyden av kropper som ikke hadde tid til å forstå hva som traff dem, som ikke hadde tid til å se på kjæresten sin et lite øyeblikk engang og gi et kjærlig blikk, skrikene fra disse menneskene som umiddelbart ble overdøvet av motorduren, den store tunge bilen som ikke egentlig kjørte særlig fort etter filmsnuttene å dømme, sinnet i forsetet som ser det ene etter det andre ansiktet på ofrene bli borte, slik ABB ruslet over øya den dagen for snart syv år siden, og så bildene da. Bildene som nådde oss hvor enn vi var, som når oss samme hvor langt unna vi er, menneskene som kastet seg ut av de brennende bygningene, de lakenkledde ungdommene liksom drapert over steiner ute på øya, den krumbøyde kroppen til den relativt unge mannen med hjemmesydd uniform, disse helvetes bildene, av barnevognene på strandpromenaden, livløse kropper, bilder som ble sendt direkte på tv før noen hadde identifisert klumpene og bildene forsvant inn i et arkiv i den statseide kanalen, blomstene i etterkant, de etter hvert monstrøse haugene med visne og råtnende blomster, flagget med stjernene og stripene plantet midt i røyken og morgenlyset, som et kors, de blodige og støvete ansiktene fylt med apati og tårer, de hylende mødrene og kollapsede fedrene, blomstene og bamsene på bakken, den gigantiske klossen i hjertet av byen vår, med vinduer som gaper og gisper etter luften som trykket fra bomben slo ut av dem, døde øyne og de ulike haugene langs promenaden i Nice med blomster og bamser og levende lys lagt ned der de falt, små altre til de avdøde, til en bestemor her og et barn der, hele familier og ensomme vandrere, og til slutt, ved enden av disse sporene som sol og rullestein og azur-blått hav aldri vil kunne slette: en stor haug med søppel der gjerningsmannen selv, endelig, mistet livet, og jeg klarer ikke se for meg storfamilien bak den gråvhite skyen på bildet, droneofrene, kvinner og barn levende begravd, kanskje, om de ikke døde momentant da de amerikanske missilene traff, for det er en abstraksjon det der, på lik linje med den intuitive vissheten om menneskene som døde da tvillingtårnene kollapset.

Det skal ikke så mye til faktisk.
Å finne bilder, bilder fra åsteder der amerikanske droner har vært på tokt, bilder som ikke bare viser øyeblikket der missilene treffer, men ettervirkningene, de bokstavelig talt dødsens stille scenene som utspiller seg på bakken etter at brannen har slukt alt den kan og midlertidig overlevende har forblødd, kropper som ligger kvestet i positurer ikke engang en akrobat på sirkus evner, kropper med avkappede hoder, små barn uten liv, med en flenge på magen, så stor at man kunne puttet hele hånden inn, og jeg lurer på om det er varmt inne i en død kropp, hvordan det kjennes ut inne i en død eller døende barnekropp som ligger i solen, brun fra asken, fedre som kanskje næret et hat mot USA og vår vestlige kultur så sterkt at ingen verdens ting kunne gjøre en forskjell, eller, kanskje ikke.

Man vet jo aldri.
Vi gjør jo ikke det.
Kan hende jeg hadde hatet oss, jeg og, tenker jeg da jeg ligger i bassenget og ser de tre brune guttene plaske ut i vannet og lage dønninger så den fredelige seansen min blir brått avbrutt mens faren står ved kanten og bare røyker.
Det må ha vært et vakkert syn inntil akkurat da, egentlig.
Som bildet av Robert de Niro i en av de første scenene fra The Mission, når den døde kroppen hans flyter nedover strykene og utfor fossen, på et kors.

Jeg lå i et basseng bygget rundt en varm kilde, og fløt, var vektløs, kjente saltet fra mineralene holde kroppen oppe. En total tilstedeværelse; i kroppen og samtidig vektløs, utenfor den, som en dråpe vann som har funnet tilbake til havet. Jeg fløt på ryggen, armene rett ut fra kroppen og bena samlet, jeg fløt i korsets tegn.
Et syn.
En lyshudet mann som flyter i det klare vannet, et kors for Gud og overvåkningskameraene og det var så stille. Så stille når man ligger slik med ørene så vidt under overflaten. Da jeg var liten kunne akkurat den følelsen fremkalle kvalme i meg, på grensen til panikk. Ørene som ble fylt med vann, fra det ene øyebliket til det andre, stillheten som omsluttet meg minnet vagt om et eller annet jeg ikke kunne sette fingeren på- det gjør ikke det nå lenger, gjorde ikke det når jeg lå der og lyset sto inn gjennom de store vinduene, ga nok den benete kroppen i vannet litt ekstra definisjon. Jeg fokuserte på ingenting, øynene hadde ingen holdepunkter, ingenting å hefte seg ved, og etter å ha prøvd forgjeves i noen få sekunder, ga de etter og slappet av slik mor og far gjorde det hver gang de forsøkte å holde meg fast i en eller annen beskyldning jeg plent nektet for. De ga opp. Øynene romsterer og overgir hele sanseapparatet til den samme euforiske stillheten som preget huset der jeg vokste opp.

Et flytende kors.
En slank mannekropp flyter i korsets tegn og kroppen glir inn og ut blant gråhvite skyer i krysningen der varmen fra vannet treffer den kalde luften, grenselandet mellom inne og ute, drøm og våken tilstand, her, og der.
Det er melkehvit hud og hvit damp.
Rene farger, det blågrønne vannet.
Menneske, himmel og gress, uskyld, natur, hav og tegnet.
Korsets tegn, oppofrelsen.
Det var som å være i en film, tenker han, å være hovedkarakteren i en film, pastellfarger og vektløshet, og et plask, et plask og to til og det er vann i nesen og øynene må lukkes og tørkes og de bleke og rene blånyansene har blitt grumsete, og noen brune skikkelser tar seg inn i synsfeltet og det er kropper, brune guttekropper og de lager et helvetes bråk og kroppen flyter ikke lenger av seg selv. Jeg må trå vannet og tørke bort klor og salt og helsebringende mineraler fra øynene, og de bråker mer enn gutter pleier, de der, brune i huden og et språk milevis unna mitt eget, mens det til venstre står en skikkelse ved siden av bassenget, en far må det være, og han ser bare sånn passe interessert i retning av meg og de tre guttene.
Forbanna aper.
 
Erik tåler jo litt sprut, selvfølgelig.
Han kikket over mot denne faren fra et fjernt land, som for å signalisere med et broderlig blikk at han som selv er far tåler da dette, i motsetning til to andre som demonstrativt fnyser og forlater bassenget.

Det hadde holdt med et lite anerkjennende nikk.
Som for å si takk.  
Erik beveger seg i retning av periferien og det eneste denne faren hadde behøvd å gjøre var bare å se bort på ham, løfte hodet raskt og indikere at han så, at han så hvordan Erik ga dem plass til å boltre seg, men det ligger kanskje ikke til kulturen heller?

Erik holder seg fast til kanten av bassenget, med bena godt plantet på bunnen. Korset forblir, om enn i vertikal stilling. Haken kommer opp over vannkanten så vidt der er, og han må vende ansiktet bort innimellom for ikke å få all spruten fra de flaksende kroppene rett i trynet.
Jeg tvinger frem et lite smil, kjenner munnvikene trekke seg oppover, et smil i retning av ingen og den jevnaldrende mannen, faren til drittungene, enser ingenting.

Jeg merker hvor hardt jeg holder fast nå, holder så hardt fast i bassengkanten at fingrene nesten blir såre mot den ruglete betongen og fy faen så lei jeg er. Av unger og voksne som ikke ser at vi deler en verden, og mitt behov for plass er like stor som deres og de jævla ungene ser på meg med dadler som ikke viker en tomme.
 
Tror de han er usikker? Er det det?
Ser mot dem, en etter en, for han er voksen, ikke sant og de er unger fra en helt annen kultur, og de svømmer forbi på rekke og rad som små hunder. Sikkert aldri lært å svømme ordentlig, heller. Denne faren som bare står ved kanten og helst ville vært et helt annet sted, har aldri lært dem å svømme, og de stirrer på ham etter tur.
På Erik altså.
Han sender et slapt blikk tilbake.
Den ene smiler.
Usiviliserte lille drittunge, smilte han nettopp nå?
Smilte han nettopp nå, skriker Erik inni seg der de svømmer forbi ham, en etter en. De lever i to forskjellige verdener, han selv og disse turbanene som flyr rundt og halshugger og kjører over folk med lastebiler liksom lastet med iskrem. Som varmt vann og kald luft. Erik ser mot dem igjen, mot den eldste av guttene, han som sikkert ikke er eldre enn fjorten, men med en kropp like voksen som hans egen, og en fontene av varmt, gråblått vann kommer mot Erik fra den brune munnen og Erik bare stirrer kaldt.
Kjenner på gesten.

De må være arabiske tenker han, de må det, for det ligger et hav av nedarvet hat i dette bassenget akkurat nå, som lunkent piss mellom dem.
De tre guttene snakker seg i mellom og ler. Snakker og ler slik gutter gjør, og de ler mens de ser bort på ham der han står.
Samma det, sier han med hele kroppen, men de fortsetter.
De hopper og roper. De ler.
Løper rundt bassenget og bort til der Erik står. Hopper og roper og spruter og stirrer. Ser på ham og stirrer. Ser på hverandre og bort på ham og hva faen er det med disse små jævlene da? Og denne helvetes faren som bare røyker og ser bort. Erik ser på faren og bort på guttene, blikk på far og bort på ungene og de mørke øynene ser bare mekanisk forbi Erik, gjennom ham. Ingenting annet enn hat og likegyldighet. Og sigarettrøyk.
Puste nå.
Kanskje det bare er kultur, kanskje er det ingen provokasjon i det hele tatt og kanskje har de ingen forhold til det vi kaller personlig sfære, og det blir stille et øyeblikk.

Kjenner dampen i neseborene. Erik gir en av guttene et blikk som ikke kan misforstås, samme hvilken verden man lever i, men gutten bare ler en mild latter før han snur seg mot de andre og sier noe så lavt at det bare så vidt kan høres der Erik står, og etter guttenes ansiktsuttrykk å dømme er det liten tvil om at det han nettopp sa ikke var ment for farens ører, for det var stygt og sagt på en slik måte at selv Erik, med et helt annet morsmål, forstår det, og hvis faren hadde hørt det ville han sikkert bare ha smilt inni seg uansett, for unger tar jo ikke ting ut av løse luften.
Tenk deg monologene denne faren messer inne på rommet deres etter bading, hatet mot de hvite kroppene som omgir han hvor enn han beveger seg, hans svartkledde kone og de ufyselige sønnene, og det koker i bassenget og bobler i kroppen og den ene av de tre guttene har stilt seg midt i boblenes opphav og tar opp all plassen og lar boblene skylle over ham og han står i underbuksen!

Ungen står i underbuksen og det må da være like før han drar ut den lille olivenbrune pikken sin og begynner å tisse rundt seg, og om han hadde gjort det, om han hadde dratt ut pikken og latt den gule strålen blande seg med det det grønne vannet, hva skulle Erik ha gjort? Hva skal man gjøre der man står, tenker han, og før han får tenkt tanken ferdig dukker plutselig den ene gutten opp rett fremfor ham fra dypet, de ser hverandre inn i øynene og gutten smiler og spytter en stråle vann rett i ansiktet på ham før han like raskt snur om og roper noe til de andre og dukker under og Erik står der, varm og våt i ansiktet.
Hvis han var på land ville han ha kjent den varme våte følelsen av skam og sinne og hvorfor kan de faen ikke se hans vennlighet, hva, hvorfor kan de ikke se hvem han er, hvorfor kan de ikke se at han ikke er som alle dem som ligner på ham, for Erik er ikke en av dem som tilkaller personalet for slike trivielle saker, men det skulle da faen meg mangle om ikke den eldre ganske så store damen som alltid satt ved inngangen, kunne komme med sin autoritet og sette en liten støkk i disse ungene, for ikke å si far, men hun er kvinne, hun, en hund, hun, og Erik vil ikke opp, Erik vil ikke opp og ikke vil han si noe, for han er ikke sånn typisk populistføde som lar seg affisere av disse ungene men man kan jo forstå hvorfor folk reagerer på den evinnelige tilstrømningen av disse folkene, når man til og med på et fredelig kurbad som dette blir spyttet i ansiktet av en liten araber hvis far sikkert nærer et så stort hat til vesten at ingenting disse ungene måtte gjøre mot ham ville ha fått konsekvenser.

Nei. De må da være ferdige snart.
Det er bare å holde ut. Holde ut og sinnet inne, men det er så nære på at det sprekker og en av ungene, han som tidligere skulle dra den ut og urinere, tar faen meg frem et rør med potetgull og begynner å stappe de identiske flakene med frityrstekt papp i kjeften mens han står der i underbuksen og da er det nok. Erik må gå.
Klatrer opp på bassengkanten, den slanke hvite kroppen beveger seg nonchalant vekk fra vektløsheten, vekk fra dampen, vekk fra synet som en gang var noe vakkert og han går bestemt. I sin hvite slåbrok ser han på faren og mumler noe i hans retning. Erik mumler noe som ikke umiddelbart fanges opp, så faren ser på ham med snerrende øyne og sier – What?

Erik sier ingenting.
Som vanlig.
Viker unna de brune øynene som vanlig, hører bare seg selv si -Hm? som om han egentlig bare hadde kremtet litt. Forsøker seg på et stivt smil, men får det ikke helt til. Det ble liksom litt feminint. Litt homo egentlig. Erik går bortover det ru steingulvet og kjenner araberpappaens øyne på seg hele veien. I et speil ser han den minste gutten, det lille urinerende potetgullspisende bremsesporet, ta underbuksen av seg og slenge den på sengen der Erik tidligere hadde lagt håndkledet sitt ned. Gutten står der naken og kaster arabiske ord etter den bleke mannen hvis hud er rød av skam sett mot den frostgrønne døren som ønsker ham velkommen inn, til stillheten og varmen som skal omfavne ham i badstuen og dusjområdet.

Morten Andenæs, 2018.