Sannhet i postproduksjonens tid
Morten Andenæs’ fotografier gjemmer både på bilder du har sett før og sannheter du hadde glemt om deg selv.
Av Heidi Bale Amundsen 18.06.19 Kritikk
I Remind Me of You er Morten Andenæs’ (f. 1979) første store institusjonsutstilling i Norge. Den presenterer et omfattende utvalg nye og eldre arbeider – primært fotografi, men også et nyprodusert videoverk. Utstillingen rommer en påfallende variasjon hva gjelder stil, motiver og teknikk. Men kombinasjonen av et dempet og presist uttrykk med sterk poetisk nerve og inderlighet går igjen, og skaper en helhet som oppleves som befriende åpen mot betrakteren.
Det er bare på et svært overordnet nivå at man kan snakke om en samlende tematikk: en gjennomgående orientering mot spørsmålet om hvordan blikket formes i og gjennom subjektets samspill med omgivelsene. Men denne orienteringen tar ulike former. I kortromanen Du, jeg, og Erik (Oslo: Teknisk Industri, 2019), som Andenæs gir ut i forbindelse med utstillingen, er det blikkets sosiale dimensjon som trer i forgrunnen. Og også portrettfotografiet med den kryptiske tittelen I Remind Me of You, som har gitt navn til utstillingen, handler på ett nivå om forholdet mellom identitet og sosialitet.
I Remind Me of You er trykket på et postkort som publikum kan ta med hjem. Det viser en tenåringsgutt i lyseblå nystrøket skjorte, med flere lag rouge på kinnet, med øyne som kikker tilbakeholdent på betrakteren under en tung mørk lugg. Både formatet og motivet minner meg om skoleportretter av meg selv som ubekvem ungdom, med frisyre og klær jeg vanligvis ikke gikk med, i ferd med å gjøre meg til den jeg ønsket å se meg selv som mens jeg kuet fulgte fotografens anvisninger.
Måten det finstemt fremstiller hvordan vi mennesker speiler oss i andres blikk, gir fotografiet av den unge gutten en allmenn resonans. Samtidig spores Andenæs’ langvarige interesse for den spesifikt norske middelklassen i bildet (det finnes vel knapt et plagg mer representativt for middelklassen enn den lyseblå skjorta?). Det samme forholdet preger flere av verkene i utstillingen, som for eksempel videoen #Hedvickey, my neighbour’s daughter, sings Buss und Reu from the Matthäus Passion by J.S. Bach (2019). Den viser både til en klassisk dannelse som forbindes med den øvre middelklassen og til en mellommenneskelig kontakt som overskrider klasse og geografi.
Videoen vises på en liten innrammet skjerm som minner om et fotografi. Hedvig sitter på gulvet med blikket rettet mot meg som betrakter mens hun synger bevegende om synd og sorg. Og slik blikket hennes liksom omslutter meg, omslutter sangen meg også. Denne kontakten mellom meg og henne forsterkes av den intime installasjonsarkitekturen, som minner om de provisoriske hyttene av stoler og pledd vi lagde som barn, og om det fellesskapet vi følte da vi gjemte oss sammen der inne.
Installasjonsgrepet retter også oppmerksomhet mot hvordan blikket formes i samspill med konkrete, fysiske omgivelser. Den tematikken kan for eksempel leses inn i Månen, havet og jeg (2018), som er stilt ut sammen med videoen. Ved første blikk, fremstår også dette verket som en video, der vi ser en lysegul måne vibrerer over myke dønninger om natten. Men over tid oppdager jeg at bevegelsen ikke tilhører bildet, men er et produkt av møtet mellom det statiske fotografiet og mitt eget øyes optikk. Slik ledes oppmerksomheten min mot kroppens sanseapparat som premiss for visuell erfaring. Og det gjør at verket føles friskt, selv om jeg har sett varianter av det samme motivet mange ganger før.
Følelsen av å ha sett det samme bildet før melder seg stadig. Noen ganger er den et resultat av utstillingsinterne koblinger, som når den sammenkrøllete buksen i Rorschach test for Hege Storhaug (2019) gir assosiasjoner til tigerskinnet i Tiger (2006). Andre ganger trigges gjenkjennelsen av subtile henvisninger til en mer omfattende billedkultur. Det siste er blant annet fotografiet Monkey-like (2010) et godt eksempel på: en sjimpanse sitter i en positur som jeg uunngåelig assosierer med Rodins ikoniske tenker, Dürers lesende Sankt Antonius og sjimpansen Julius, som vokste opp blant mennesker. Disse referansene forsterker det humaniserende og sensuelle perspektivet som Andenæs retter mot alle sine modeller, og dermed muligheten for identifikasjon.
Fotografens frie omgang med den massen av bilder som sirkulerer i kulturen – det Bourriaud kaller «postproduksjon» – er typisk for generasjonen etter internett. Denne tilnærmingen, og verkenes inderlighet, skiller Andenæs’ fotografier fra Pictures-generasjonens ironiske og bildekritiske appropriasjon og gir assosiasjoner til en fotograf som Torbjørn Rødland. Men der Rødland primært drar veksler på det populære fotografiets standardiserte repertoar, er Andenæs’ bilder oftere forankret i klassisk dannelse. Ett eksempel på det er fotografiet The fruit of the dead (2019), hvis kobling mellom tittel og motiv – et enormt og taktilt granateple mot en brunlig bakgrunn – gjør det nærmest umulig ikke også å se en rekke kjente representasjoner av syndefallet og et utvalg nederlandske stilleben, selv om Disneys versjon av Snehvit også klinger med.
Blikket er aldri rent, skjønner vi, for det utvikles og modifiseres av de sosiale og fysiske omgivelsene våre. Innsikten er ikke ny, men føles likevel aktuell innenfor rammene av utstillingen I Remind Me of You. Grunnen til det er at den her ikke lukker muligheten for at bilder generelt – og fotografiet spesielt – kan si noe sant. Med sannhet tenker jeg ikke da på en korrespondanse mellom fotografiet og en referensiell virkelighet (slik fotografiets sannhet gjerne tenkes). Jeg tenker på den følelsen av autentisitet som oppstår når man gjenfinner noe man hadde glemt om seg selv i et annet menneskes øyne, selv om de betrakter en fra et bilde man har sett før. Det er en slik form for sannhet Andenæs’ bilder vil.
