I remind me of you Morgenbladet

Minner om borgerskapet

Morten Andenæs har laget en gordisk knute av en utstilling.

Når jeg som anmelder og kunstner forteller hva jeg holder på med, hører jeg ofte et oppgitt: «Nei, kunst, det skjønner jeg meg ikke på». Som regel har jeg da begynt å svare: «Er det så mye å forstå, da?» Begge utsagnene passer godt på Morten Andenæs’ utstilling i en av overlyssalene på Kunstnernes Hus. De passer fordi han lager fotografier, eller snarere bilder, som fungerer på den måten at du ikke helt skjønner hvorfor de griper deg. De er enkle i motivene, og formatene varierer fra det helt små til det helt store.

Det første er et enormt kvinneportrett (Maria), som ser moderlig ned på deg, med et blikk du garantert har møtt før. Det er som hun sier: «men lille venn …!». Deretter kommer en håndavstøpning i det jeg antar er voks på en svart-hvitt-rutete bakgrunn (My mothers’s left hand), så en sjimpanse eller ape i et tre (Monkey-like) med bortgjemt ansikt som ser ut til å ha smeltet i ett med stammen.

Flakkende mellom disse tre første bildene blir jeg stående og klø meg i hodet; hva er det jeg egentlig ser på? Jeg skvetter til når jeg ser tilbake til døren jeg kom fra og møter tittelen på utstillingen en gang til: I remind me of you. Nettopp, slik var det ja.

Inni en busk. Dette er rendyrket fotografi skåret ned til beinet, vakkert og dyktig utført, langt inne på maleriterritoriet i klassisk forstand, for de griper en og tar tid, som bra bilder gjør, og fyller rollen maleriet hadde før i tiden, hva representasjon, blikk og gjenkjenningspsykologi angår.

Jeg glemmer meg først, for så å finne meg fortryllet dypt inni et draperi; jeg liker vel å stå her fordi det er pent å se på, og det samme skjer senere med en diger busk.

Det er noe jeg ikke får has på i utstillingen, som forlokker, det må være det stedet i kunsten som vi alle bare kjenner intuitivt og subjektivt, som mangler ord og er utenfor kontroll, som ikke kan kalkuleres, men som like fullt er der, men det er noe annet også, et ubehag.

Victoria er ung og blond og lukter på håndbaken sin. Med tittelen Victorias dirty little secret smadrer hun all uskyld ellers i rommet uten at jeg helt skjønner hvordan bildet blir så ladet, for tittelen alene har ikke den makten.

I et glasshus. Så dukker plutselig bildet Rorschach test for Hege Storhaug opp helt uventet og betimelig fra sidelinjen; er det av en hijab eller bare et klede på hvit sofa, og hva i all verden gjør det i sammenhengen?

Utstillingen er sober med klasse og stil, og mens en J. S. Bach-låt summer i rommet, om og om igjen, sunget av Andenæs’ nabos datter på en liten monitor som et levende maleri, trer alt frem som bilder i et glasshus; en verden fylt med projeksjoner som reflekterer det hvite borgerskapet på underlig vis, og jeg får lyst til å kaste stein, for jeg vil ikke være med i denne illusjonen lenger.

Er utstillingen egentlig en syklus refererende minner for nettopp middelklassen; slik var det, slik er det og slik skal det alltid være? Ikke vet jeg, men det er jævlig bra gjort.