MORTEN ANDENÆS

En revne i horisonten.
Kronikk av Morten Andenæs

Regjeringen har lagt frem et forlik der Jonas Dahlbergs vinnerutkast til det nasjonale minnesmerket på Sørbråten vurderes å bli forkastet. Er dette bare en symbolsk gest de gambler på at naboene vil forkaste? Hvilke diskusjoner forstummes som følge av de samme naboenes protester? Og hvilken horisont skal vi se mot med tanke på nasjonale minnesmerker generelt når det åpnes for at de samme naboene som har stevnet staten, inviteres inn til å mene noe om det endelige verkets utforming?

Jeg er 37 år gammel. For bare tre dager siden fikk jeg en MMS fra min samboers seksten år gamle datter. Hun og moren var i New York. Bildet viser to kvadratiske fossefall som forsvinner ned i bakken. To fossefall der vannet raser inn mot seg selv, inn mot nullpunktet - slik tvillingtårnene falt sammen som et svart hull med en kraft og et uttrykk som fortsatt til denne dag gjør at jeg hiver etter pusten når jeg ser bilder av det.
Seksten år har gått siden jeg sto paralysert i den samme byen og så det første tårnet rase nedover mot bakken, og implisitt i dette synet, implisitt i dette bildet av det som i løpet av få øyeblikk var en gigantisk haug med skrot, var menneskene som akkurat der og da kjente tyngdekraften trekke dem og bygget nedover mot døden og intetheten.
Arkitektene bak The 9/11 Memorial fant en form som unnslapp språket, som omgjorde det som kunne vært et distansert symbol og illustrasjon av en hendelse nå snart tjue år på avstand, om til en erfaring for dem som ikke var, akkurat der, akkurat da og et minnested for dem som faktisk var det.
The 9/11 Memorial er til for alle de som i dagene som fulgte terrorangrepene vandret gatelangs med bilder av sine savnede, som kom opp til oss med fotokopierte bilder av venner og kjærester, av barn, foreldre og kollegaer som aldri kom hjem, som aldri fikk sendt en siste hilsen. Men nasjonale traumer som 11. september eller hendelsene på Utøya er like mye en del av arven for alle dem som enda ikke var født. De mørke hullene er for alle dem som kommer etter og alle dem som må lære om hvorfor det skjedde akkurat der akkurat da. Hadde minnesmerket blitt lagt til New Jersey, til The Upper East Side, til Brooklyn eller Long Island ville det ikke hatt den samme effekten.

STED har betydning, og det er det denne diskusjonen dreier seg om. På stedet finnes spor. Fra Sørbråten ser man Utøya. Et bilde på netthinnen, og en erfaring med det renskårne snittet i steinen. Erfaringen, dvs. opplevelsen av verket Dahlberg overlater til oss, vil ikke fungere på samme måte uten bildet. Bildet av øya. Et bilde ikke bare på det som skjedde der den dagen, men og det som har skjedd der i øyas lange historie, alle minner som har blitt skapt der og situasjoner man kan se for seg kommer til å finne sted der.
Dahlbergs verk fungerer ikke kun som symbol eller illustrasjon, men som erfaring og re-presentasjon av det som vanskelig lar seg representeres fra hendelsene på Utøya og i regjeringskvartalet den 22. juli 2011. Kunst, dvs. re-presentasjonen, gir oss noe som ”virkeligheten” ikke er i stand til. Den forteller historien på nytt, med andre virkemidler, og om det er et godt verk, gir det oss en følelse av den representerte hendelsens alvor, og dens vedvarende relevans langt utover hendelsens spesifikke tidspunkt. Tenåringsjenta nevnt tidligere, født bare et halvt år før hendelsen i New York den dagen, fikk en opplevelse av det enorme omfanget av denne hendelsen fra kunstverket.

Det ligger i tittelen: Memory Wound / minne, sår; en påminnelse om hva som står på spill både innad i Norge og utenfor våre grenser i en stadig mer polarisert og uoversiktlig verden. Skissene som har blitt fremlagt av den svenske kunstneren fremstår med en slags selvfølgelighet vi burde være takknemlige for. Verket er enkelt, og det er vakkert. På samme tid er det en knyttneve i mellomgulvet og en var hånd på skulderen. Man glemmer ofte også at i verksplanen skal den utskårne delen av neset på Sørbråten gjenoppstå i Regjeringskvartalet og bygge opp under de verdier som ble forsøkt kneblet akkurat der, og akkurat da. Noe ble brått revet bort.
Barn, venner og foreldre kom ikke hjem den dagen. Men verdiene deres, minnet om det de stod for, lever slikt sett videre foran en av våre viktigste institusjoner. For å bruke Roland Barthes’ tanker omkring sin mors død, vil den utskårne biten være en påminnelse om den vedvarende tilstedeværelsen av et fravær.
Et nasjonalt minnesmerke skal ikke bare peke på den inngripenen i vår horisont som den traumatiserende hendelsen var, det skal og lage nye horisonter. Kunst er en åpning mot noe, et menings-fortettet ”noe”, i møte med et svart hull. Et nasjonalt minnesmerke som dette skal ikke være pynt, det skal ikke fungere som lindrende behandling. Det skal berettige sinnet, sorgen og meningsløsheten vi opplever i møte med slike hendelser.
At naboer bokstavelig talt føler deres horisont forkludret av dette i overskuelig fremtid, bør ha liten eller ingen innvirkning på regjeringen, og at de i det hele tatt åpner for et forlik tilsier at selv ikke regjeringen er enig med seg selv om den langvarige betydningen av et nasjonalt minnesmerke.

Morten Andenæs
Billedkunstner.